Mentale barrierer for klimakommunikasjon – Hvordan å bryte gjennom dem?

I dette foredraget fra Stockholm Environmental Institute presenterer BI Professor Per Espen Stoknes en modell for mentale barrierer for klimakommunikasjon. Han stiller spørsmålet; “Are human beings inevitably short term?” Satt mer på spissen; gjør vår psykologi oss ikke i stand til å ta langsiktige valg, nødvendige for å forhindre katastrofale klimaendringer? Til Stoknes spørsmål blir det vanskelig å si noe annet en ja, vi mennesker er jo egentlig ikke så flinke til å tenke langsiktig. Men hvorfor har det seg? Og er det noe vi kan gjøre for å bryte gjennom disse mentale barrierene?

Use psychology for better climate communications | Citizens' Climate Lobby

Distanse: Når vi leser om tørke i Sør-Afrika, eller ekstremvær i USA så kan det virke veldig langt unna. Det samme gjelder om du tar for deg noe som skal skje i år 2100. Klimakommunikasjon skjer ofte på slike premisser, dette gjør det vanskeligere for oss å relatere til det som blir sagt. 

Dommedag: Mye av dagens klimakommunikasjon er fryktbasert, med forferdelige fremstillinger av en dystopisk fremtid. Denne konstante negative kommunikasjonen blir man fort lei, og den blir enkel å ignorere. Et poeng Stoknes kommer med er også at vi i vesten hvertfall er vant med slike budskap fra vår kristne historie. “Gjør de riktige tingene, eller så havner du i helvete” er ikke ukjent for oss, men det er ikke særlig effektiv kommunikasjon. Kanskje det forutsetter tro på en altseende kraft, eller noe i den retning.

Dissonans: Dissonans er et fenomen som beskriver en uoverensstemmelse mellom holdning og handling. Et relevant eksempel for klimakommunikasjon vil være en person som er veldig opptatt av miljøspørsmål, men fortsatt kjører fossilbil, spiser kjøtt hver dag og drar på ferieturer med langdistansefly flere ganger i året.. Utslipp reduseres ikke gjennom ønsketenkning, men gjennom faktiske endringer i handlingsmønstre.

Benektelse : Om man lever for lenge i et stadie av dissonans, så kan det føre til benektelse. Benektelse i denne kontekst kan forklares som kapasiteten til å leve et liv som om vi ikke vet hva vi faktisk vet. Vi vet at jorden vil lide om vi ikke gjør noe med klimautfordringene, men er ikke villige til å ta inn over oss realiteten at det krever endring fra oss selv. 

Identitet: Vi mennesker bruker ofte produkter og merker til å kommunisere vår identitet, man kan gjøre det gjennom mat, klær, eller biler for eksempel. Hva om jeg så på meg selv som en bilentusiast, og at jeg ikke følte meg som et komplett menneske uten 6 bensinslukende biler i garasjen. Man trenger ikke være klimaforsker for å skjønne at det ikke er bærekraftig. Problemet oppstår når noen sier til meg at “det du driver med er ikke bærekraftig”, eller “om alle lever som deg vil vi trenge 10 planeter”. Jeg vil da ikke oppfatte dette som et argument basert i fakta, men et angrep på min identitet. En normal reaksjon vil da være forsvarsmodus, og eller angrep. Det er ikke slik vi skaper god dialog om klima, eller gode debattklima for den saks skyld.

Så hva skal man egentlig gjøre? Er all klimakommunikasjon dømt til å feiles og jorden til å overopphetes?

Kanskje ikke, Professor Stoknes presenterer heldigvis også fem nye strategier for effektiv klimakommunikasjon

Sosial: I stedet for at klimakommunikasjon er langt unna, i tid og rom, så bør det heller være sosialt og lokalt. Det vil si; ingen fler bilder av triste isbjørner på ensomme isflak, men heller bilder av mennesker i settinger vi kan relatere til. Det er oss dette handler om, ingenting er mer nært enn lokalmiljøene vi lever i.

Simple: Gjør det enkelt! Det er mange små grep vi kan ta for å gjøre det enklere for oss å ta de riktige valgene, teorien om dulting (nudging) er et eksempel på dette. Å lage mindre asjetter har vist seg som et effektivt virkemiddel til å redusere matavfall. Et annet eksempel på dulting kan være å gi de beste hyllene i butikken til bærekraftige varer, eller et kjent eksempel fra Schiphol flyplass i Nederland, der de plasserte en falsk flue i urinalen for å redusere søl. Eksperimentet førte til en reduksjon på 80%. Disse adferdsøkonomiske grepene hjelper å kontre dissonansen, og fungerer som en støttespiller for å få holdning litt nærmere handling.

Support: Klimakommunikasjon ender ofte opp som opphetede krangler om kostnader, arbeidsplasser eller politikk. Om vi heller benytter andre vinklinger så vil det være enklere å nå gjennom til flere. Å snakke om muligheter istedenfor begrensninger vil hjelpe å engasjere. Mulighetene for fornybar energi er endeløse og de teknologiske fremskrittene som skjer i feltet er fantastiske kilder for inspirasjon til god kommunikasjon. Disse vinklingene er langt bedre en dommedagsteorier og lignende.

Story: Det største problemet vi står ovenfor er ikke at folk ikke tror at klimautfordringene er ekte. Det største problemet er at de ikke tror vi vil løse problemet. Ifølge Professor Stoknes så tror 82% at vi ikke vil klare det. Utfordringen er i så fall enorm. Det vil bli nødvendig å skape gode, realistiske narrativer slik at flere vil tro at vi kan løse denne utfordringen sammen. Vi har nylig sett at vi klarer å samarbeide mot en trussel under utvikling av covid vaksinene som nå blir satt over hele verden. Om man kan få en lignende mobilisering av ressurser til å håndtere klimaspørsmålet så vil vi se fremgang.

Signal: Å vise til tall om hvor mye co2 det er i atmosfæren, eller grafer som forteller om jordens stadig stigende temperatur er dårlige signaler å sende. Det er ikke motiverende, og det er heller ikke noe en enkel person kan håndtere alene. Vi må sende signaler som motiverer til handling, ikke som skaper en følelse av håpløshet. Et eksempel kan være å snakke om økning i grønn vekst, eller fortelle oss mer om vårt eget forbruk, som vi faktisk har en forutsetning til å gjøre noe med.

Kan en “dult” få oss til å leve mer bærekraftig?

Nei, jeg mener ikke at vi faktisk skal dytte de som ikke lever bærekraftig, selv om ideen kan være underholdene. Teorien om dulting bygger på tanken at vi mennesker ikke er rasjonelle beslutningstagere. Og at for at vi skal ta de riktige valgene så trenger vi gi en liten dult i riktig retning.  Dulting, eller “nudging” på engelsk kommer fra adferdsøkonomi. Et eksempel kan være å bytte ut sjokoladene ved kassa i butikken med frukt, på denne måten får vi et lite dult i retningen av å spise mer sunt. Et viktig poeng er at dulting ikke handler om å begrense antall valg, men heller om å fremme visse valg som er mer bærekraftig, eller bedre på en annen måte. Dulting vil være et viktig verktøy for bedrifter, for det viser seg at selv om vi forbrukere sier at vi ønsker mer bærekraftige produkter, så gjenspeiler det seg ikke helt i kassalappen. Dette er ikke nyheter, vi vet  fra før at når det kommer til bærekraft så finnes det ofte et gap mellom holdning og handling. Kanskje dulting kan få oss til å leve mer bærekraftig? (Magma, 2020)

For det meste så har ikke folk tid, motivasjonen, eller ressurser til å bevisst reflektere over alle sine valg. Effekten av dette er at mange valg og atferder er resultatet av relativt automatiske prosesser og regler. Disse reglene blir kalt i heuristikk i faglitteraturen. For eksempel, vi antar at ting det er lite av er bra. Eller når vi er usikre på hva vi bør gjøre så ser vi til andre for hjelp. Dette kommer fra det faktum at vi mennesker er kognitivt late, logisk nok, det ville vært lite effektivt å tenke over alle valgene vi tar i løpet av en dag. I tillegg så krever beslutningsstagning mye energi. Derfor reserverer vi energien til å ta de viktige valgene.

Dette blir beskrevet av Daniel Kahneman i hans bok Thinking, Fast and Slow. Her forklarer han teorien om system 1 og 2. Hjernen vår er for det meste i system 1, som jeg beskrev ovenfor. Her tas avgjørelser nærmest automatisk, basert ut fra preferanser eller enkelt tilgjengelig informasjon. Se for deg at du skal ta ut kontanter i en minibank. Foran deg ser du to minibanker, den ene med 3 mennesker foran i kø. Den andre står det ingen. Du vil automatisk stille deg i køen til den første der det står mennesker siden du antar at det er noe galt med den andre. Slike avgjørelser er det som tas i system 1, og det er her vi kan med bruk av dulting påvirke atferd i riktig retning. I system 2 så tar vi bevisste valg, om du skal kjøpe deg ny bil for eksempel, du vil se nøye på forskjellige alternativer før du tar et valg som passer dine preferanser, ikke gjette som du gjorde foran minibanken.

Så hvordan skal dette hjelpe oss leve mer bærekraftig? En måte kunne vært gjennom å sette det bærekraftige valget som standardvalg. Netthandel for eksempel, om det var automatisk huket av for klima kompensering når du kjøpte flybilletter, i stedet for at man aktivt må huke av for å gjøre det. Slik utnytter vi vår latskap til det godes formål. Et annet eksempel er løsninger i butikk som beskrevet innledningsvis, fordelaktig hylleplass for bærekraftige produkter er et viktig steg mot å få oss til å velge bærekraftig oftere. Det vil være helt avgjørende for at bedrifter skal fortsette å tilby oss flere og bedre bærekraftige løsninger.

Karbonskatt – Hva er det?

En karbonskatt, også kalt CO2 avgift er et ganske enkelt konsept. Tanken er at ved å ha en avgift på varer som bringer med seg utslipp så vil man gjøre det mindre attraktivt å forurense. Kunder vil velge mer miljøvennlige alternativer, siden de blir relativt billigere. Bedrifter vil også insentivene til å redusere sine utslipp, samtidig vil de bli utfordret til å innovere for å finne bærekraftige løsninger som ikke involverer dyre utslipp. Ideen om en karbonskatt er ikke ny. Vi har faktisk lenge vært klar over at CO2 utslipp ikke er bra for miljøet, men ideen har fått nytt liv i senere år nå som vi sakte men sikkert innser at vi må gjøre noe med det. Vi har faktisk hatt en skatt på CO2 i norge i over 30 år, siden 1991. Per i dag er den på 108 øre per Sm3 naturgass og 126 øre per liter bensin.

Forskjellen på en karbonskatt, og avgiftene vi har på utslipp i dag er ganske store. Siden det er svært vanskelig å måle utslipp så blir det bare gjort ved direkte utslipp, ikke den totale CO2 knyttet til produksjon, transport og forbruk av varer. Det er i tillegg mange unntak, jordbruk for eksempel. 

Så, om vi allerede er kjent med avgifter på utslipp, vi vet allerede at om vi ikke gjør drastiske tiltak så vil vi ikke nå målene fra Parisavtalen, hvorfor er det da ikke planer om å innføre en karbonskatt i feks hele EU?

Motargumentene mot karbonskatt kommer ofte i to varianter; enten som kritikk at karbonskatt vil være katastrofalt for bedrifter i allerede tøff konkurranse. Eller så påpekes det at ved å øke skatter på ting som drivstoff og mat så vil det treffe de med dårligst økonomi hardest, spesielt de som ikke har råd til å oppgradere til elektrisk bil, eller betale for økte priser på nødvendige produkter.

Til kritikken om at karbonskatt vil være katastrofalt for bedrifter så har Tesla Grunder Elon Musk snudd hele denne debatten på hodet. Han peker på grunnleggende økonomisk teori om negative eksternaliteter som bevis for sitt synspunkt. Ta tobakk som et eksempel; siden det har enorm kostnad for samfunnet at mange røyker og at de vil trenge legehjelp når de får kols, eller lungekreft så skattes tobakk ekstremt høyt. Musk argumenterer at det faktum at vi ikke skatter CO2 utslipp per i dag effektivt fungerer som et subsidie til de som forurenser, og at de har blitt vant til å operere med et lovverk der de ikke er ansvarlige for de negative effektene av sin verdiskaping. Musk sammenligner karbonskatt med søppelhenting; “ To have a garbage free society is very difficult, but it is important that people pay for garbage collection”.  Han erkjenner dog at å omstille seg fort vil være en utfordring for mange, og foreslår en periode på 5 år, der vi faser inn en høyere skatt over tid. På denne måten vil det kun være katastrofalt for de som ikke gjør noe nå, og heller velger å ignorere problematikken, mens samvittighetsfulle aktører får tid og mulighet til endring.

Men hva med de som allerede har dårlig råd? Det vil være en tung vekt å bære for de svakeste om alt vi trenger plutselig ble mye dyrere. Realiteten er jo den at nærmest alt vi gjør skaper utslipp på en eller annen måte. Løsningen her er en skatt som ikke treffer alle likt. Canada er et av de første landene til å innføre en lignende skatt. Det fungerer sånn at de med høy inntekt, høyt forbruk og stort karbonfotavtrykk betaler mer enn de får tilbake. De med lavt forbruk og et lite fotavtrykk, får mer tilbake enn de betaler. I Canadas tilfelle så fikk 2 av 3 familier mer å rutte med etter den nye skatten. Funksjoner som denne vil være enormt viktige fremover, om vi skal fordele byrden av klimatiltak på en slik måte at det ikke treffer noen uforholdsmessig hardt, eller at vi forsterker ulikhet i vår kamp mot å redde klima. 

Det er mange gode argumenter for at vi bør innføre en karbonskatt, men det beste er at om vi ikke begynner overgangen bort fra fossile brennstoffer nå så utsetter vi bare det uunngåelige. Fossile energikilder vil gå tomme. Selv om vi ignorerer klimaproblematikken, lar havet og temperaturen stige, verdens fattige lide, så kommer et punkt der det er tomt. Vi har muligheten til å gjøre noe nå, spesielt med tanke på mulighetene for grønn-omstilling etter korona og karbonskatt vil være et godt første skritt på veien til å få oss til å skjønne den reelle kostnaden til utslippene våre.

Hva er kunstig intelligens?

Kunstig intelligens er et tema som har blitt mer og mer relevant i de siste årene. Det som tidligere kun var ideer fra science fiction er nå blitt en realitet, eller er hvertfall på vei til å bli det.  Alan Turing var den første til å fremme tanken; kan maskiner tenke? Man kan vel si at hans tanker var litt forut sin tid, men det famøse utsagnet etablerte de fundamentale tankene om hva kunstig intelligens kan bli. Oxford dictionary definisjon kan gi oss litt bedre innsikt;

 “The theory and development of computer systems able to perform tasks normally requiring human intelligence, such as visual perception, speech recognition, decision-making, and translation between languages.” Oxford dictionary 

Kort fortalt så defineres kunstig intelligens som en underdel av faget informatikk, der målet er å skape datasystemer som kan utføre oppgaver som vanligvis ville krevd menneskelig intelligens. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til: visuell persepsjon, stemmegjenkjennelse, beslutningstagning og oversettelse mellom språk. 

Om vi legger tekniske begrensninger til siden og synser litt rundt hvilke muligheter denne teknologien har så er det egentlig ganske åpenbart at de er grenseløse. Om vi har en maskin som kan ikke bare fullføre kompliserte oppgaver tidligere kun mulig for mennesker men også kan lære seg selv. Maskiner har en rekke implisitte fordeler over mennesker, det finnes få begrensninger på informasjonen de kan lagre, og om man vil legge til mer lagring så er det fullt mulig.

For øyeblikket er ikke kunstig intelligens i nærheten av å være autonom og kunne handle på egen hånd. De fleste ting gjør de også dårligere enn mennesker. En ting de er allerede blitt veldig gode på er å sortere data. Big data er et tema som er ganske knyttet opp mot kunstig intelligens. Big data er enorme sett med data fra feks en nettside som Amazon. Kunstig intelligens er langt bedre en mennesker til å få nytte ut av disse enorme datasettene. Faktisk så kan man bruke de enorme settene med data til å trene kunstig intelligens.

Et eksempel på kunstig intelligens du kanskje kjenner til fra før er Amazons alexa eller Apples Siri. Dette er tjenester som bruker maskinlæring for å over tid gi deg bedre service og svar på det du lurer på. Mange ville nok vært uenig i å kalle disse tjenestene kunstig intelligens fordi de er helt avhengige av mennesker for å fungere. I likhet med techno-influenceren lil Miquela, som mange trodde var en ekte kunstig intelligens har et helt markedsføring og innholdsproduksjon team bak seg for å fungere. 

Det vil nok ta en god stund før vi ser en kunstig intelligens som også er en influencer uten ekstern hjelp. I mellomtiden får vi se på alle de andre utrolige bruksområdene til kunstig intelligens. Dette er teknologi som vil revolusjonere hvordan vi jobber og lever. La oss håpe det blir til det bedre.

DIG2100 – Noen refleksjoner

Mac, writing, hands writing

Etter en måned med kurset DIG2100 vil jeg si at jeg har lært ganske mye. Ikke bare om digital markedsføring, samfunnsutvikling, teknologi, samt masse annet spennende. Men også om meg selv, I løpet av denne måneden har jeg produsert en rekke blogginnlegg på rundt 1000 ord. I tillegg til eksamen vi skal levere nå på fredag så har jeg uten tvil produsert mer tekst januar 2021 enn noen gang tidligere i livet mitt. Til tider har det vært et slit, men nå som jeg skriver det siste blogginnlegget før denne delen av kurset er over så flyter ordene mye bedre, tankene faller enklere på plass, og jeg har mye lettere for å falle inn i den fantastiske flytsonen jeg forøvrig nevnte i mitt aller første innlegg.

Det ville vært vanskelig for meg å velge et tema som jeg syntes var spesielt spennende. Personlig har jeg hatt stor interesse for nesten alle temaene vi har tatt opp i forelesningene. De utrolige mulighetene vi vil få i fremtiden ved hjelp av muliggjørende teknologier som f eks kunstig intelligens, blokkjeder, eller 3D-printing kan være nesten for utrolig til å være sant. På den andre siden er jeg en født skeptiker, og noen ganger kan det føles for meg som vi har blitt litt revet med på teknobølgen. I mitt 4 innlegg diskuterte jeg de sosiale konsekvensene av kunstig intelligens med Amazon som eksempel og satte søkelys på den potensielle dystopiske fremtiden arbeidstakere vil kunne måtte leve under i en verden styrt av data og profitt. Samtidig som litt sunn skepsis er bra så vil jeg påpeke at jeg selv er en bruker av alle disse teknologiene. Som en norsk gutt født rett før årtusenskiftet så har jeg vokst opp med teknologien rundt meg og tror ikke jeg ville levd foruten. I mitt innlegg om plattformtjenesten Google Stadia presenterte jeg det jeg tror er fremtiden til gaming (og hvor gira jeg er på at jeg får oppleve denne nye bølgen med gaming uten hardware). Skytjenester som Stadia er nok retningen mange aktører vil gå. På samme måte som Amazon har gjort med bøker og Netflix med filmer. Streaming fra skyen vil bli så naturlig for neste generasjon som filer på harddisken er for oss.

Om jeg skal trekke frem en forelesning så må jeg si at gjesteforelesningen med Stig-Martin fra Cognizant var øyeåpnende. Å få høre “rett fra kilden” hva som kan være fremtiden innen machine-learning og kunstig intelligens var sykt kult. I tillegg så har hele opplevelsen av å opprette blogg med wordpress, samt integrere google analytics vært morsomt. Nå som jeg føler at jeg har litt bedre kontroll så har jeg grunnlag for å få bloggen min ut til flere lesere i neste del av kurset. Samtidig har jeg en liten ide om å bruke den 500kr ad-kupongen vi fikk når vi opprettet kontoen på noe gøy.

Avslutningsvis vil jeg belønne Arne (og alle gjesteforelesere selvfølgelig). Jeg digger at dere tør å stille krav fra studentene, det har gjort dette kurset eksponensielt mer motiverende og givende for min del. At dere har strukturen med blogginnleggen kunne gjort dette faget slitsomt, men ettersom dere har valgt superinteressante temaer og vinklinger, samt gitt oss mer eller mindre full kreativ utfoldelse ift utførelse så har det hele vært en fryd. (Selv om jeg har bannet litt når jeg har måttet sittet over helgen for å bli ferdig med bloggen..) de som ikke valgte DIG2100 om de hadde muligheten til det har gått på en skikkelig smell, dette kurset er hyper-relevant for å gjøre oss til attraktive arbeidstakere. Det kan jeg skrive under på siden jeg faktisk har fått relevant jobb gjennom kurset selv. Jeg må si at jeg gleder meg til neste del av kurset, det kan bli vanskelig å følge opp etter en så god start. Uansett, jeg er klar for å bli positivt overrasket!

Ekstra takk også til studentassistent Kim for gode og konstruktive tilbakemeldinger på innleggene mine!

-Petter

Blockchain – Hva er det egentlig?

nodes, blockchain, p2p

Blockchain er et konsept som kan være vanskelig å forstå seg helt på, for mange som hører ordet blockchain er kryptovalutaer som Bitcoin ofte det første som faller dem inn. Naturligvis, ettersom det er gjennom nettopp Bitcoin at blockchain konseptet først ble bevist til å fungere i praksis. Selv om historien til blockchain konseptet er uhyre spennende så skal jeg ikke gå inn på det nå. Dette innlegget skal hovedsakelig handle om hva blockchain er og litt om implikasjonene det fører med seg. (hvis du vil vite litt mer om blockchains historie kan du sjekke det ut her)

Personlig har jeg kjent til blockchain konseptet en stund, men da jeg satt meg ned for å skrive dette innlegget så fant jeg fort ut at det er ikke så enkelt å forklare hva blockchain er, og heller ikke hvordan det fungerer. Jeg fant denne artikkelen fra Deloitte spesielt hjelpsom.

Hva er Blockchain?

Blockchain er et desentralisert nettverk som fungerer peer to peer (P2P), dvs at nettverket kan eksistere uten en sentralisert server. Filer kan bli delt direkte mellom brukerer på nettverket, på denne måten fungere hver bruker på et et P2P nettverk som både server og klient samtidig. Du er kanskje fra før kjent med andre P2P nettverk som Limewire eller Bittorrent. Fordelen med å ha et desentralisert nettverk er ikke bare fleksibilitet i forhold til at nettverket kan utvides nærmest uendelig uten behov for å oppgradere en eneste server, men også fjerner også muligheten for uærlige aktører til å kontrollere nettverkene sentralt, og for eksempel endre informasjonen til å passe deres agenda. 

Hvordan fungerer det?

Blockchain drar det hele flere steg videre. Samtidig som det er desentralisert er nettverket også distribuert, det vil si at alle har tilgang på all informasjonen som deles (kryptert selvfølgelig), informasjonen er heller ikke redigerbar, utenom gjennom prosessen jeg skal forsøke å forklare nå, med bitcoin som eksempel;

La oss si at jeg har 500 bitcoin i min bitcoin lommebok (i wish), jeg skal så overføre 200 av disse til en venn. Om vi bruker litt blockchain lingo er vennen min og jeg 2 “noder” i nettverket. For å validere transaksjonen behøver vi hjelp fra den andre gruppen aktører i nettverket, såkalte “miners”. Miners er enkelt forklart aktører som selger sin prosesseringskraft til nettverket, i betaling får de en veldig liten sum bitcoin. Summen de får for å validere transaksjonen er stadig synkende, på denne måten unngår man at valutaen mister verdien over tid. Mens jeg gjennomfører transaksjonen av mine 200 bitcoins så kontakter jeg, noden , nettverkets miners for å informere dem om at jeg vil gjøre en transaksjon, forskjellige miners prøver å være raskest til å ta i mot min forespørsel. De to raskeste må da sjekke opp i mot sin “logg” av den krypterte informasjonen om nettverket. Slik finner de ut at jeg har 500 bitcoin i lommeboken min, og de kan derfor validere transaksjonen. Grunnen til at det velges ut to miners og ikke bare en er fordi de må dobbeltsjekke hverandres validering, og først når begge miners har validert transaksjonen og hverandres validering så kan transaksjonen gjennomføres og “loggen” kan redigeres. Miners kan være helt vanlige mennesker som lar nettverket bruke deres private datamaskin, men også profesjonelle aktører som leier store varehus fulle med servere for å profitere på dette systemet. Om du vil vite litt mer om hvordan dette kan se ut i praksis ville jeg sjekket denne videoen fra Vice News.

Nå som du (kanskje??) har forstått litt bedre hva blockchain er vil jeg se bort i fra Bitcoin og videre, og snakke litt om hvilke muligheter blockchain teknologien har, samt implikasjonene den fører med seg. Om vi tenker på eksempelet jeg ga over så er prosessen relativt lik prosessen vi gjennomfører i vanlige banker. Jeg vil kjøpe noe på nettet, banken sjekker at jeg har midlene til å gjennomføre transaksjonen, deretter validerer de transaksjonen. Problemet er bare at banker tar ganske godt betalt for disse tjenestene, i tillegg så kan det ofte lang tid før pengene overføres og jeg får de på konto. Med Blockchain skjer det umiddelbart, uten rom for lureri. Blockchain øker tillit, reduserer mulighet for svindel, og ikke minst transaksjonskostnader for brukere. Bruksområde for blockchain er nærmest uendelig, alle situasjoner der vi har tidligere brukt en tiltrodd tredjepart vil kunne bli erstattet. Man har sett spesielt bruksområde for denne type teknologi til å holde kontroll på verdikjeder. Som feks å følge produkter hele veien fra de høstes/slaktes til de når forbrukere. Ta svinekjøtt som eksempel. Om vi i Norge bestemmer oss for å kjøpe svinekjøtt fra Nederland så kan blockchain teknologien brukes til å spore et spesifikt stykke kjøtt helt tilbake til den gården der grisen kommer fra (uten rom for manipulasjon av dataen etter den er ført inn). Om vi da har et salmonella utbrudd på en skole Trondheim så kan man enkelt spore kilden tilbake til et parti med kjøtt, eller faktisk helt ned på nivå til den individuelle gris. Svinekjøtt er bare et eksempel, dette vil i prinsippet fungere på et hvilket som helst produkt. Om du fortsatt sliter litt med å skjønne hvordan blockchain kan fungere like bra til å sikre banktransaksjoner som kvaliteten på svinekjøtt vil jeg anbefale denne videoen, den forklarer veldig enkelt hvordan det hele fungerer. Som du sikkert har forstått nå så er blockchain langt mer en spekulativ gambling på bitcoin, slik som vi leser på nyhetene. Teknologien bak har uante muligheter og i ytterste konsekvens potensialet til å revolusjonere hvordan vi mennesker foretar våre transaksjoner.

-Petter

Kilder

https://www2.deloitte.com/ch/en/pages/strategy-operations/articles/blockchain-explained.html

https://techterms.com/definition/p2p

Big data – en kort innføring

Big data

For en digital markedsfører er det få egenskaper mer viktig en intim kjennskap til målgruppen. Dette er åpenbart, ettersom det blir veldig vanskelig å skape engasjerende budskap/produkter til noen du ikke vet noe om. Jeg ville ikke akkurat kalt det god bruk av tid/penger å forsøke å overtale en veganer hvorfor de bør sjekke ut de nye double-cheeseburgeren hos Maxburger. Denne verdifulle innsikten har ledet markedsførere til å utvikle metoder for å lære seg ting om sine målgrupper; undersøkelser, telefonintervjuer eller fokusgrupper. Disse er noen av de tradisjonelle måtene markedsførere har funnet ut hva som foregår inni hodene på menneskene de prøver å påvirke. Med tiden har nye muligheter dukket opp, og nå i 2021 blir markedsundersøkelsene ofte ikke gjort ved bruk av disse  “tradisjonelle” verktøyene, men ved bruk av digitale verktøy. En av de mest interessante nyvinningen på denne fronten er Big Data. Hva er Big Data spør du? Som navnet indikerer så er det enorme mengder data, ofte er disse datasettene så enorme at man kan ikke prosessere dem ved bruk av vanlige datasystemer. Når man snakker om Big data så nevnes ofte “The three Vs”;

De tre Ver i big data”

Volum: For at det skal kunne kalles big data så er volumet med data viktig. Man må prosessere enorme mengder data. Dataen kan ta mange former, som feks brukerdata fra et sosialt nettverk, app eller webside med mye trafikk. Det kan også være informasjon fra sensorer til utstyr, eller økonomiske transaksjoner. I realiteten kan Big Data være nesten hva som helst, så lenge volumet er stort nok.

Velocity (hastighet): Velocity er hastigheten som data mottas på (eller behandles). Som du sikkert skjønner så kan hastighetene være astronomiske når det kommer til big data, og ofte vil de kreve spesielt utstyr som kan håndtere enorme mengder data i et slikt tempo.

Variasjon: I kontrast til tradisjonelle datasett (som ofte består av en type data) så har big data settene ofte en variasjon av forskjellig data, ta Instagram som et eksempel. På siden genereres bilder, tekst, video, audio og annen brukerdata. 

Big data gir oss enorme muligheter, nettopp fordi datasettene er det; enorme. Selvfølgelig byr slike mengder data på utfordringer, men i senere år har utvikling innenfor kunstig intelligens og dataprosessering teknologi gjort det mulig å arbeide med data på denne måten. Når det kommer til kunstig intelligens så er big data også enormt interessant, dataen kan være uvurderlig for å trene kunstig intelligens, og igjen kan kunstig intelligens være uvurderlig for å forstå big data. 

-Petter

Kilder

https://searchdatamanagement.techtarget.com/definition/big-data

https://www.oracle.com/big-data/what-is-big-data/

All Gas No Brakes – En casestudie i effekten av filterbobler

Om du er en flittig bruker av Youtube og Instagram kan det hende du har hørt om en av 2020s mest interessante nykommere; “All Gas No Brakes” har i løpet av et knapt år klart å anskaffe nærmere 3 millioner abonnenter på tvers av de to plattformene. Konseptet er enkelt, en enslig reporter, Andrew Callaghan, i en campingbil på reise gjennom USA med et mål; la amerikanere bli hørt. Black Life Matters protesterProud Boys stevner, Flat-earth konferanser og alt imellom, ingen er for drøye for den 23 år gamle journalisten fra Seattle.  Utførelse, i likhet med konseptet, er enkel. Callaghan stiller minimalt med spørsmål og lar for det meste intervjuobjektene si hva de har på hjertet, uten særlig innvendinger. Tilnærmingsmåten, i kombinasjon med valg av locations gir oss et helt unikt innblikk inn i de mest aktuelle, ekstreme, og absurde gruppene i USA. 

Sjokkerende ekte

All Gas No Brakes innhold kan nok være sjokkerende for noen, men til tross for dette så belyser kanalen den enorme kløften som har vokst frem mellom landets høyre og venstre fløy. Det virker faktisk som stadig økende deler av den amerikanske befolkningen lever under forskjellige virkelighetsoppfatninger. Ironien i det hele er at All Gas No Brakes er et av et mindretall kanaler/medier i USA som ikke tar stilling til hvilken side som har “rett” og mens de viser frem det mange vil kategorisere som det verste av amerikansk polarisering så er deres følgere svært varierte. I et intervju med Vice News forklarer Callaghan at deres følgerskare er like divers som innholdet, og at både Proud Boys og Anarkister følger dem på Instagram/Youtube.

I motsetning til All Gas No Brakes så har resten av det amerikanske mediekonsumet vendt i en annen, mer forstyrrende retning. Oppblomstringen av sosiale medier har nemlig gitt en uønsket effekt; digitale filterbobler. Hva er en digital filterboble spør du? Filterboblene er en bi-effekt av digitale platformers forretningsmodeller, som er basert på reklame. La oss ta Facebook som et eksempel. For å holde deg mer engasjert benytter de en algoritme kalt Edgerank, den favoriserer enkelte sider basert på hva som passer med deres digitale profil av deg, hensikten er å få deg til å bruke plattformen mer slik at de kan eksponere deg for flere forsøk på reklame. Effekten av dette er at vi blir anbefalt innhold likt det vi allerede har vist interesse for. På denne måten blir vi matet med mer av det vi vil ha, vi blir ikke eksponert for alternative synspunkter og digitale filterbobler skapes hvor man kan snakke med likesinnede uten fare for uenighet. (Krokan, 2020 s.91)

Flat Earth Society

For de som ikke er kjent med Flat Earth Society (FES) fra før så kan jeg ta en kort oppsummering; dette er en gruppe mennesker som tror at jorden er flat og at det er en gigantisk konspirasjon for å dekke det opp. Jeg ville sterkt anbefalt å se på videoen uansett om du er kjent med FES eller ikke. FES er et klasseeksempel på hva som skjer når konspirasjonsteorier får flyte usjekket rundt i digitale filterbobler der ingen argumenterer i mot. I denne artikkelen fra CNN refererer de til en studie på 8000 voksne i USA, der sier 1 av 6 at de ikke er sikre på om jorden er rund. En lignende studie på 2000 voksne fra Brasil viste at 7% trodde det samme. Om disse tallene gir et virkelig bilde av hvor mange jorden rundt som tror på Flat Earth Theory skal jeg ikke si for sikkert. Men det vi kan si er at det i 2020 er færre mennesker som tror jorden er rund enn for 10 år siden. 

Stranger than fiction

Når man snakker om filterbobler kunne man trukket frem en rekke eksempler, konspirasjons gruppen Qanon er et annet eksempel på filterbobler gone wrong. Vi kan faktisk se så kort tid tilbake som for noen uker siden da en mobb sinte Trump supportere stormet den amerikanske kongressen under illusjonen om at valget var stjålet fra dem. Antageligvis kan vi nok gi filterbobler deler av skylden for den økte polariseringen ikke bare i amerikansk politikk, men også her i Europa der høyre-og venstreekstreme partier har fått mer og mer fotfeste mens de  moderate og sentriske stemmene forsvinner i all skrikingen. Jeg lurer også på om den nylige banningen av Donald Trump fra twitter, samt den voksende konservative skepsisen til det de mener er liberalt styrte plattformer vil lede til en splittelse ikke bare i hvilke filterbobler vi befinner oss i, men hvilke plattform som benyttes. Uansett så mener jeg  at plattformene har et ansvar for å forsyne oss med en balansert syn av verden, i hvert fall når de får tjene seg søkkrike på vår data. Til de tar den utfordringen så vil jeg nok fortsette å følge med på All Gas No Brakes, for selv om filterbobler er et seriøst problem så tror jeg vi alle har godt av å le litt av hvor latterlige verden vi lever i faktisk er.

-Petter

Kilder:

Krokan, Arne. 2020. Det friksjonsfrie samfunn. 1 Utgave, 3. Capplen Damm AS

https://www.youtube.com/channel/UCtqxG9IrHFU_ID1khGvx9sA (All Gas No Brakes youtube kanal)

https://edition.cnn.com/2019/11/16/us/flat-earth-conference-conspiracy-theories-scli-intl/index.html

Gaming på Stadia – fra konsoll til plattform

I likhet med de fleste andre norske gutter født 1996 har jeg et langt og kjært forhold til gaming. Personlig har vært gjennom tre generasjoner med Playstation, fra 2 til 4. Egentlig så jeg for meg at jeg ville oppgradere på nytt til en Playstation 5 når sjansen bydde seg, men etter å ha prøvd Google Stadia er jeg ikke så sikker. Google Stadia er en skybasert gamingplattform, levert av google. Tjenesten ble lansert i slutten av 2019, til en noe lunken mottakelse. Umiddelbare mangler inkluderte støtte for 4k gaming (som ble lovet), samt en lite utviklet plattform uten nødvendige funksjoner som søk i spillkatalogen. For gaming entusiaster virket nok Stadia som nok et halvkokt forsøk på skybasert gaming, men Google ga ikke opp. I løpet av 2020 fikk de forbedret en rekke funksjoner, samt satt kronen på verket med å lansere en fungerende versjon av kanskje tidenes mest hypede spill; Cyberpunk 2077. 

Google Stadia home screen with Cyberpunk 2077

Netflix for gaming

Så hvordan funker det? Det hele er forbausende enkelt, du vil i utgangspunktet kun ha behov for en enhet (pc/mac/iphone/android) til å spille på, samt en stabil nettilgang. Du bruker nettleseren på enheten din og navigerer deg inn på www.stadia.google.com. Her kan du lage en pro bruker, som koster 99kr per måned. Etter fullført transaksjon har du nå tilgang til en online spillkatalog. I tillegg har man mulighet til å kjøpe visse nye spillutgivelser som Cyberpunk eller Red Dead Redemption II for en satt pris (ca 500kr). Nå er alt du trenger å gjøre å trykke play og kjøre på. Med Stadia trenger du ingen nedlastning ettersom man strømmer spillet direkte fra en av googles servere. På denne måten har Stadia hoppet bukk over den største utfordringen knyttet til high-performance gaming; det kontinuerlige behovet for ny hardware. Så lenge du har en stabil nettilgang så vil du kunne få en god opplevelse på Stadia. Selv med en datamaskin fra det laveste prissjiktet bør du være i stand til å kjøre de nyeste spillene som tidligere ville krevd en ny spillkonsoll eller en dedikert gaming-rigg. Enkelt og greit, dette er Netflix for gaming.

Stadia forbedrer opplevelsen og reduserer transaksjonskostnader for brukere på flere måter;

  1. Gaming for alle. Stadia gir de som ikke har råd/ikke ønsker en dedikert spillkonsoll muligheten til å spille de nyeste spillene i god kvalitet.
  1. Spill umiddelbart! Det finnes ingen nedlasting eller installering (de nyeste spillene kan ta over 100GB på en tradisjonell konsoll/PC, noe som kan være tidkrevende og belastende for dyre SSD harddisker) Jeg ønsker meg i hvert fall ikke tilbake til en tid der jeg måtte trygle alle andre hjemme om å pause internettbruken slik at den digitale nedlastingen min på Playstation kunne gå på 6 timer og ikke 36….
  1. Aldri flere oppgraderinger. All den tunge jobben blir håndtert av googles servere og oppdateringer skjer automatisk. Dette kan også gi spilldesignere stor fleksibilitet til å videre utvikle spillene sine uten å måtte tenke på begrensningene til nåværende konsoller.
  1. Spill med din egen kontroll. Selv om Stadia tilbyr sin egen kontrollpakke så kan du enkelt koble til en Playstation eller Xbox kontroll via bluetooth, eller om du foretrekker å spille med mus og keyboard så kan du gjøre det i stedet. På denne måten kan du spille med en gang selv om du ikke eier en stadia kontroll, eller noen kontroll.
  1. Et av de mest forbrukervennlige aspektene med Stadia er en familiedelingsfunksjon, litt som spotify, om man linker sammen google profilene innad i familien kan flere spille på samme lisens samtidig.
  1. Spill hvor du vil. Du kan spille stadia på mobil og laptop uten ekstra kostnad, men hvis du heller vil spille på en tv så er det mulig med en Chromecast ultra. Uansett hvor du velger å spille så plukker du opp der du ga deg sist.

Disclaimer

Som du sikkert skjønner er jeg ganske begeistret for denne utviklingen på gaming fronten, men for å unngå spørsmål hvorvidt dette er et slags sponset innlegg fra Google så vil jeg også trekke frem noen negative aspekter.

  1. Før jeg får sinte  PC-gamere i kommentarfeltet så vil jeg spesifisere at selv om Stadia har potensialet til å spille de nyeste spillene i god kvalitet så vil man oppnå den absolutt beste ytelsen på en dimensjonert gaming-rigg. 
  1. Stadia biblioteket har mye dårligere utvalg en tilsvarende tjenester som Steam eller Playstation Store. For øyeblikket er det en ganske stor forskjell på tilgangen til spill, og om du har behov for tilgang til absolutt alle de nyeste spillene så ville jeg kanskje ventet litt med Stadia.
  1. Mindre spillerbase. For de som hovedsakelig spiller multiplayer online spill så er nok dette Stadias største svakhet. Ettersom dette er en ny plattform så er det et mye lavere antall spillere en på de andre plattformene. 
  1. Du kan ikke spille uten internett. I motsetning til en PC/konsoll så er det ikke mulig å spille når du ikke har tilgang til stabil wi-fi. Om man ser litt frem i tid så kan man nok se for seg at når 5G blir tilgjengelig at dette ikke lenger vil være et problem. (I mellomtiden kan du teste her og se om din tilgang er bra nok for Stadia)

En fremtid uten hardware

Min helhetlige vurdering av Stadia er ganske enkel; mind=blown. Hvem skulle trodd at man skulle kunne spille de nyeste spillutgivelser uten en spillmaskin? Og i min erfaring med Stadia så driver google med aktiv forbedring av plattformen, spillutvalget og har drevet en ganske aggressiv rekrutteringskampanje. Plattformen fikk en stor tilstrømning av spillere i desember 2020 da de hadde en klar versjon av Cyberpunk 2077, dette var i kontrast til Playstation og Xbox der opplevelsen var så dårlig at Sony til slutt valgte å trekke spillet fra Playsation Store, samt refundere alle som ønsket det. Om vi også ser bort fra gaming og vurderer potensialet denne type teknologi har for andre applikasjoner så er det åpenbart at det er mange. Adobes Creative Cloud er et annet eksempel på “tung skyts” gjort tilgjengelig for alle enheter via skyen. Og med 5G på horisonten så tipper jeg vi vil se mange flere lignende plattformer som kan fjerne behovet for å eie hardware.

-Petter

Friedman vs human; sosiale konsekvenser av kunstig intelligens

I mitt forrige innlegg reflekterte jeg rundt kunstig intelligens og hvorvidt markedsførere bør være redde for at en KI skal ta jobbene våre. Konklusjonen får du lese selv, men i innlegget stilte jeg et spørsmål rundt hvordan vi inkorporerer KI inn i våre arbeidsprosesser, og hvor den menneskelige komponenten vil bli av i en verden drevet av metrics og data. Dette leder meg inn på temaet for dagens innlegg; sosiale konsekvenser ved kunstig intelligens.

2020 har vært en rekordår for netthandel. Ikke rart med tanke på at mesteparten av verdens befolkning har blitt fortalt at de skal holde seg hjemme. Og mens vi har sittet på hjemmekontorene våre og bestilt pakker så har lagerarbeidere gått på jobb og levert varene, akkurat som i 2019. Nylig har netthandel-giganten amazon inntatt Sverige. Dette bringer en debatt som har har pågått i USA markant nærmere våre grenser. Amazon er en anomali når det kommer til megabedrifter; at verdens nest største bedrift kan ha en omsetningsvekst på 21% i 2019 er uhørt (noe de forøvrig er på vei til å slå når tallene fra 2020 kommer på bordet). Amazon har muliggjort dette delvis gjennom målrettet bruk av algoritmer, big data og kunstig intelligens. Hvordan amazon jobber med disse verktøyene er såpass interessant at det er verdt et eget blogginnlegg, men i dag vil jeg kun bruke dem som et eksempel på et metric fokus. Hva mener jeg med metric fokus? Amazon er et eksempel på et selskap som i mange år har jobbet målrettet med bruk av data. Ta som eksempel deres anbefalingsalgoritme. Den fungerer ved at amazon samler informasjon om deg som kunde og gir deg anbefalinger på produkter de tror du vil kjøpe basert på hva lignende profiler har kjøpt tidligere. Over tid klarer de å gjøre veldig gode gjetninger på hva du vil like, og derav øke konverteringer. Slike smarte systemer gjennomsyrer hele organisasjonen til amazon, fra de heldigitale tjenestene til de fysiske.

Amazon Fulfillment Centres

For en arbeider på et av amazons fulfillment centers oppleves nok dette metric fokuset litt annerledes enn for utviklerne som lager systemene; de er nemlig en del av det. Amazons fulfillment centers er et krysningspunkt der mennesker og teknologi møtes. Sett utenfra så kan dette se ut som et svært imponerende system der de tar i bruk innovative løsninger for å oppnå produktivitet ingen har sett maken til. Men, denne produktiviteten har en bakside. For jo mer fokus på produktivitet (og profitt) desto mindre fokus på menneskene bak produktiviteten. Amazon er nok dessverre ikke å ansees som best i klassen når det kommer til arbeidsforholdene på deres fulfillment centers Det finnes et drøss med uttalelser fra arbeiderne på disse sentrene som ikke putter amazon i et veldig godt lys. I denne artikkelen fra The Guardian skriver en tidligere ansatt i New York at; “jeg er ingen robot”, mens hun fordømmer amazon for forferdelige arbeidsforhold. Hennes jobb er å inspisere/skanne pakker på et transportbånd, 1800 i timen, 30 per minutt, 2 sekunder per pakke. Videre forklarer hun at de har 2 pauser på 15 minutter hver dag, inkludert toalettpauser. Om man ikke når målene sine, tar for lange pauser eller på andre måter avviker fra prosedyren kan man få en anmerkning. I følge kvinnen fra artikkelen så kan 2-3 anmerkninger bety at du får sparken. Med slikt press for å levere på sine metrics er det kanskje ikke så rart at vi kan lese om amazon arbeidere i England som tisser i flasker for å ikke miste jobben

Fremtidens arbeid

Er det slik fremtiden ser ut? Amazon blir heiet frem av mange som en skinnende eksempel på hvordan organisasjoner bør utnytte nye teknologier. Kan det være en fare for at et for sterkt fokus på performance vil lede oss til en arbeidsfremtid der vår minste lille adferd blir registrert, målt og styrt av en kunstig intelligens? En kunstig intelligens med et mål; øke profitt. I 1970 skrev Nobelprisvinner i økonomi Milton Friedman følgende i et innlegg til The New York Times Magasine; 

“There is one and only one social responsibility of business–to use its resources and engage in activities designed to increase its profits so long as it stays within the rules of the game, which is to say, engages in open and free competition without deception or fraud.”

Se for deg selv at man tar en kunstig intelligens og trener den med teoriene til Friedmann. Vi forteller den at dens eneste funksjon var å øke profitt, så langt den ikke brøt reglene til “spillet”. Antageligvis ville man nok kunne generert enorm profitt, men til hvilken kostnad? Og hvilke avgjørelser ville den tatt når man møtte gnisningspunktet profitt/menneskeverd? For meg kjennes dette ganske likt som debatten rundt de etiske dilemmaene vedrørende selvkjørende biler. Og hvorvidt bilen bør være programmert til å redde sjåføren eller fotgjengere i situasjoner der en ulykke ikke kan avverges. Hva som er det “riktige valget” får du vurdere selv, men det kan ihvertfall se ut som at Jeff Bezos sitter inne i bilen med en hånd på rattet.

-Petter